Periode (liste):

Transkribert av:

Transkribert når:

Først publisert:

Sist publisert:

Merknader (transkripsjon):

I 1827 fikk Lillehammer og Vingnes status som "kjøpstadanlegg" med begrensede rettigheter til utøvelse av bynæringer. Tilflyttingen ble laber, og man nådde ikke opp i det nødvendige antall skattebetalere - 50 - før helt på slutten av 1830-tallet. Ved lov 8. september 1842 fikk Lillehammer full kjøpstadstatus. I perioden 1827-1842/43 var det fogden i Toten som fungerte som "øvrighet" for Lille-hammer og Vingnes. I tiden som kjøpstadanlegg var det ikke noe krav om at handelsmenn og håndverkere skulle løse borgerbrev. Det endret seg i 1842. Loven i 1842 bestemte at Lillehammer skulle være en egen jurisdiksjon, og at en embetsmann med magistratsfunksjon som skulle virke som øvrighet. Tallet på magistratsforretninger var imidlertid ikke så stort at man hadde behov for en egen embetsmann til dem alene, slik at det ble et kombinert embete. Byfogden i Lillehammer (som var identisk med sorenskriveren i Søndre Gudbrandsdalen) hadde magistratsfunksjonen til 1909, deretter var det politimesteren i Gudbrandsdalen som utførte magistratsforretningen. Magistratsembetene ble nedlagt fra 1. juli 1922. Statsarkivet i Hamar har fått avlevert fire magistratsprotokoller for Lillehammer (1843-1860, 1860-1879, 1879-1894, 1894-1906). Databasen her er bygd på opplysningene i magistrats-protokollen, men opplysninger fra folketellingene supplerer i noen tilfeller der fødselsår og fødselsår mangler i magistratsprotokollen. Registreringen av magistratsprotokollen for Lillehammer er gjort ved Statsarkivet i Hamar 1985-1986. Den som søkte borgerskap måtte møte fram for kjøpstadens øvrighet, magistraten. Der skulle han legge fram sine attester: fødselsattest, vandelsattest og "duelighetsattest". Magistraten skulle prøve om vilkårene for meddelelse av borgerskap var til stede. Ble søknaden godtatt, måtte den nye borger avlegge sin borgered: "love at være sin retmæssige Konge hans lovmæssige Arvinger og Norges Constitution tro, med god Villie og efter bedste Evne at udføre de Ombud og de Forretninger, som til Stadens og hans Medborgeres Bedste maatte paaligge ham, at ville holde sig de Byen vedkommende Love saavel som Anordningerne i Almindelighed efterrettelig og iøvrigt at opføre sig som en ærekjær og retskaffen Borger". Magistraten skulle så i sin magistratsprotokoll anføre anmeldelsen og grunnlaget for at vedkommende var godtatt som borger. I "Lov angaaende Borgerskabs Meddelelse til Handlende" av 8. juni 1818 er det skissert strenge krav for dem som skulle ta borgerskap som kjøpmenn eller grosserere. Første betingelse var at de var myndige - 25 år gamle. Ikke bare skulle de kunne skrive norsk ortografisk riktig, de skulle også forstå og skrive fransk, engelsk eller tysk, være kyndige i bokholderi, og ha minst fire års tjeneste som handelssvenn. For høkere (småhandlere), vertshusholdere eller marketentere (handlende med leveranse til militært personell) var kravene mer lempfeldige. Men de måtte være over 40 år gamle, kunne skrive og regne, og godtgjøre at de hadde vært i tjeneste hos handlende. Reglene for den som ville ta borgersjap som håndverker er gitt i "Lov angaaende haandværksdriften" 15. juli 1839. Man kunne få borgerskap som håndverksmester uten mesterprøve, om to troverdige menn attesterte søkerens dyktighet. Av håndverksmesteren skulle man kreve at han kunne regne "med sikkerhed, samt skrive tydeligt og nogenlunde sprogrigtigt". For en del fag var det også krav om tegnekunnskaper. En håndverker kunne drive sitt fag uten å ta borgerskap, om han greide seg uten leid arbeidshjelp. De faglige kravene til dem som tok borgerskap ble nok etter hvert ganske moderate. Til slutt reagerte næringsorganisasjonene. Den Norske Fællesforening for Haandværk og Industri satte i 1896 ned en komite for å utarbeide forslag til ny og strengere håndverkslov. Dette arbeidet ledet fram til svenneprøveplakaten i 1901, og til den nye loven om haandverksnæring av 25. juli 1913. Nye regler for handlende ble gitt i liv om handelsnæring 16. juli 1907.