Bergensbrannen 1702

- Det brenner her oppe!

Ropet kom fra en liten gutt som lekte på loftet i Ole Salmakers hus midt på dagen 19. mai 1702. Før denne fredagen var omme, hadde ilden spredt seg fra salmaker-huset ved Lille Lungegårdsvann, til det meste av byen og lagt den i aske. Den verste katastrofen til da i Norges største by, var et faktum. Bare 1/8 av byens hus og to av byens fem hovedkirker sto tilbake.

Den neste store bybrannen i dobbelmonarkiet, kom i København 15. april 1728. Den kan du lese mer om her.

- La det brenne, men redd "Kontoret"!

Det er få byer, om noen, som har opplevd like mange og omfattende branner som Bergen. I enkelte perioder kom brannene så tett at nedbrente områder ikke var bygget opp igjen før neste brann brøt ut. I 1702 var det nettopp dette som reddet bebyggelsen på ytre del av Nordnes; et stort område som hadde brent i 1686, lå fortsatt brakk og bidro til at ilden ikke spredte seg videre.

De mange og omfattende brannene hadde fra først av sin årsak i byens tette bebyggelse av tjærebredde trehus med torvtak. Selv om myndighetene etter hvert forsøkte å regulere bebyggelsen med allmenninger og bredere gater samt krav om murhus og takstein, forble vanlige folks boliger i flere hundre år kun enkle små trehus som det var lett å erstatte etter en brann.

Det er blant annet med bakgrunn i dette vi må forstå innbyggernes manglende interesse av å delta i slokkingsarbeidet da brannen i 1702 brøt ut. De fleste av byens innbyggere var fattige arbeidsfolk som neppe eide mer enn de klarte å berge med seg når stormklokken varslet brannen. Derfor ble brannslokkingen mer sett på som hjelp til et borgerskap de selv aldri fikk hjelp fra. Skal vi tro visestattholder Gabel, var det kun "Kontoret" (Tyskebryggen) vanlige folk ønsket å berge i 1702, fordi man etter tidligere branner hadde fått hjelp fra tyskerne der. Resten av byen kunne bare brenne, sa de. (Les mer om Gabels beretning slik han skrev den til kong Fredrik IV.)

Men i 1702 raste brannen så heftig at det ikke en gang var mulig å redde Tyskebryggen.

Noen kilder ble berget

Bergensbrannen i 1702 svidde ikke bare av hus, kirker og offentlige bygninger. Også de fleste av byens arkiver ble flammenes rov. Men noen protokoller ble berget unna, blant annet "Bergen Bytingsprotokoll" og noen kirkebøker.

Og det er nettopp i "Bergen Bytingsprotokoll" vi kan lese om 1702-brannens begynnelse. 23. mai 1702 ble det nemlig satt lagrett i Bergen for å finne ut hvordan brannen startet. Lagretten besto av byfogd Hans Ruus som administrator og de to borgerne Ludvig Middelstorp (gift med søster til politimester Claus Fasting) og Ludvig Fasting som lagrettemenn. Retten ser ikke ut til å ha trukket noen konklusjon, men protokollen gir oss likevel innblikk i hvordan menneskene tedde seg da brannen brøt ut.

Herrens nåde

Da brannen startet, var daglivlivet i byen i full aktivitet. Også kirkelige tjenester ble utført før stormklokkene tok til å ringe. I Nykirken ble skredder Johan Gertsen ført til graven på kirkegården etter likpreken og til lyden av de to minste klokkene.

I Korskirken rakk presten å døpe lille Peter som var sønn av soldat Mons Olsen og Marte Olsdatter, før han måtte ta med seg kirkeboka og komme seg i sikkerhet. Da dagen var omme, førte han følgende inn i kirkeboken.

Men det ser ikke ut som prestene lot seg stoppe av at kirkene var brent ned. For allerede neste dag var de i full gang med kirkelige tjenester, men nå i lånte kirker.

For øvrig har vi ikke funnet registrert at noen omkom i brannen. Men en av de som ble husløse, var "poetinden" Dorothe Engelbretsdatter. Både hun og dikterpresten Petter Dass har gitt mektige poetiske bidrag til brannhistorien, som du kan lese her.

Bønneskriv til kongen

Allerede 31. mai forfattet Magistraten og de 16 eligerte menn et bønneskriv til Kongen i København. I dette listet de først opp den ynkelige tilstand byen var kommet i etter den store ildebrann, som hadde lagt i aske tre hovedkirker (Domkirken, Korskirken, og Hospitalskirken), den lille tyske kirke (St. Martins kirke på Øvregaten), Hospitalet, Skolen, Manufakturhuset, tre fattighus, Kontoret (på Tyskebryggen), Rådhuset, Bytinget og byens vektertårn - i tillegg til den aller største del av innbyggernes hus, kjellere, pakkboder og midler.

Som følge av dette mente bønneskriverne at de ville bli helt ruinerte, dersom de ikke ved Hans kongelige Majestets store nåde ble hjulpet. De tillot seg i den forbindelse å nevne at kongens forfedre i tidligere tider hadde hjulpet dem ved liknende anledninger med en sum penger. Derfor håpet de at også den nåværende konge ville være like nådig mot dem, for denne gangen var skaden langt større enn de tidligere gangene de hadde fått hjelp. Dessuten ville det gå mange år før de kunne bygge opp igjen de offentlige bygningene, dersom de ikke fikk hjelp, skrev de.

I tillegg til rede penger, bad de også om å få slippe konsumpsjonsutgifter i ti år, og toll og andre utgifter på bygningsmaterialer inntil husene og pakkbodene var bygget opp igjen. Dessuten ønsket de seg tollfrihet for kornvarer i noen år, enten varene ble ført til Bergen med danske eller fremmede skip. Likeså håpet de kongen ville tillate dem fri innførsel av salt på deres egne skip.

Når det gjaldt selve gjenoppbyggingen av byen, ba de om å få tillatelse til å oppføre husene enten i tre eller mur, alt etter hva den enkelte hadde leilighet, evne og formue til. For dersom så ikke skjedde, fryktet de at det avbrente området seint eller aldri ville bli bebygget. I den forbindelse nevnte de området utenfor Muralmenningen som fortsatt lå brakk etter brannen 16 år tidligere, fordi det var krav om murhus-bebyggelse, noe ingen grunneiere der hadde sett seg råd til.

Det første svaret fra kong Frederik er datert 15. september 1702. I det står avslagene i kø. Utredningen til embetsverket i København viser at de kjente "lusen på gangen". De fleste forslagene om tollfrihet og avgiftslettelser ble omtalt som forsøk fra noen få rike borgere, på å mele sin egen kake. Den eventuelle støtte som Kongen i København aktet å gi, skulle gjelde alle som oppfylte de kravene Kongen satte.

"Berget" til egen vinning

Både visestattholder Gabel og andre skrev i ettertid at vanlige folk var mer opptatt av å stjele eller berge unna til egen vinning, enn å delta i brannslokkingen. Med bakgrunn i den fattigdom som hersket blant store deler av befolkningen, skal ingen undres over dette. Slik var det nok hver gang Bergen ble rammet av store brannkatastrofer. Hvor mye av det "stjålne" som til slutt fant rette eiermann, enten det var sukker eller korn, finnes det ingen oversikt over.

Men i Tingboken for Nordhordland har vi funnet noen saker. Den ene handler om en mann fra Sandviken som var mistenkt for å ha stjålet sukker. Den andre handler om ulovlig skoghogst, og den tredje om kjøpmann Jakob Busch som mente seg frastjålet 40 tønner korn. Han reiste sak mot noen husmenn og fiskere på Landro. Mer om disse tre sakene kan du lese her.

Spikertelt og prefabrikerte hus

2. juni 1702 kom Gabel med en rekke midlertidige byggeforbud. Noe av grunnen til det, var nok at gjenoppbyggingen allerede var kommet i gang. Flere steder var det reist hus ved allmenningene og hovedgatene uten myndighetenes tillatelse. Folk trengte jo tak over hodet og vern for sine eiendeler. Derfor var branntomtene knapt kalde, før folk begynte å raske sammen plankestubber nok til å reise seg et "spiker-telt" som vern mot sommerregnet.

Ostringer fløter tømmer for å oppføre boliger i Bergen.

Det største problemet utgjorde likevel aktiviteten til byens alltid like hjelpsomme oster-striler. Deres ry som byggmestre inne i byen, går det fortsatt gjetord om. Og i 1702 var de ekstra aktive. Magistraten kunne nemlig berette at borgere "betinger med Bønderne paa Landet, til at indrette og opsette Tømmeret der, saaledes som det til Huusets Bygning kand tjene, naar det saaledes er sammensatt, tager de det fra hinanden igjen og fører det til Byen, hvor de ... paa en Natts Tid setter op igjen ..."

Det finnes nedtegnet at byfogden og vaktmesteren på bare to inspeksjonsturer i byen, fant hele 36 ulovlig oppsatte trehus. Og "synderne" viste seg å komme fra alle samfunnslag. Blant dem fant man både kjøpmenn, handverkere, båtsmenn og arbeidere.

Forslag fra magistraten

12. juni 1702 sendte byens magistrat et forslag via stiftamtmann Stockfleth til visestattholder Gabel. Forslaget handlet om hvordan allmenningene burde innrettes i framtiden. Dermed var reguleringsplansaken i full gang. Og akkurat den var det mange som hadde meninger om.

Hovedspørsmålene kom til å dreie seg om allmenningene og gatenes traseer og bredde - og om hvor det skulle kreves murhus, evt. murvegg.

Magistraten hevdet blant annet at det ville være nok med 80 alen brede allmenninger. Men Gabel ville ha dem bredere, for han hadde selv sett at ild fra trebygninger hadde spunget over allmenninger som hadde hatt den bredden. Stiftamtmann Stockfleth tillot seg å støtte magistratens forslag som "den ligeste Mellemvei". Dette fikk Gabel til å bemerke at dersom ikke stiftamtmannen hadde trukket seg unna brannstedene, men vært der og sett ilden så nær som Gabel og andre godtfolk, ville han nok vært av en annen mening.

Også kommerseråd Thor Møhlen ville ha et ord med i laget fra sitt sete i København. Hans forslag gikk på mange måter lenger enn de andres. Han ønsket blant annet at husrekken på nedsiden av Strangaten skulle skilles fra pakkbodene ved Vågen med en 20 alen bred gate fra Nykirken til Torgalmenningen. Langs denne gaten ville han ha en 1.000 meter lang mur i en høyde av 12 alen.

Oppmåling

For å bearbeide de forslagene som var sendt inn fra byforvaltningen, Thor Møhlen og visestattholder Gabel, ble det opprettet en kommisjon i København. Til hjelp i arbeidet sitt hadde kommisjonen et reguleringskart som kommandanten på Bergenhus, oberst Albrecht Christopher von Heinen, hadde utarbeidet sommeren 1702.

3. oktober 1702 signerte Kongen et brev som blant annet befalte at det skulle foretas en oppmålingen av byen. Denne oppmålingen var ferdig i august 1703. Forslaget ble da sendt til København sammen med Magistratens merknader. Disse merknadene handlet nok en gang om skepsisen til den planlagte gaten bak pakkbodene langs Stranden. Oppmålingen omfattet om lag 350 tomtegrunner. Disse ble det forslått skulle gjenoppbygges med murhus. Problemet var at det på 66 av disse allerede sto trehus, som til dels var ulovlig oppsatt etter brannen. Dessuten viste det seg at bare 14 grunneiere hadde sagt seg villige til å bygge hus av mur.

Først vel ett år seinere, 4. september 1704, kom den endelige bestemmelsen som trakk opp retningslinjene for den nye byen. Og 19. mai 1705, på dagen tre år etter brannen, fulgte utfyllende bestemmelser i en resolusjon fra visestattholder Gabel.

Hovedregelen for allmenningene var at de skulle være 100 alen brede nede ved Vågen og 75 alen lenger oppe i byen. Også den nye forbindelsen mellom Stranden og Bryggen skulle være 75 alen. Alle hus som vendte ut mot allmenningene skulle være av mur. Det eneste forslaget som ble helt forkastet, var Thor Møhlens om en gate og mur bak pakkbodene langs Stranden.

Fortsatt mest trehus

Men i Bergen har det sjelden gått slik øvrigheten, og især den i København, har villet. Selv om den aldri så mye ønsket en mest mulig brannsikker by av murhus, endte gjenoppbyggingen av Bergen etter 1702-brannen med en by for det meste bestående av trehus. Men tross dette, var den blitt litt sikrene. Det skyldtes i første rekke innskjerpingen av allmenningenes bredde - og den nye allmenningen fra Manufakturhuset og opp mot bispegården (nå Nygaten). Den kom til å ligge som en buffer mellom trehusbebyggelsen i Marken og området fram mot Vågen og den nye og bredere Vetrlidsallmenning som dannet en bedre buffersone mot Tyskebryggen.

Likevel har seinere branner, og særlig den store 15. januar 1916, vist at verken allmenninger eller murhus er til hinder for spredning av ild. Dersom ikke værgudene også er på brannbekjempernes side, hjelper det lite med avstand mellom husene. Et godt eksempel på det, har vi fra brannen i 1916. Da førte vinden med seg brennende materiale helt til Minde og antente et hus der.